Karate

Karate er et okinawisk kampsystem i en familie av asiatiske kampsystemer med opprinnelse i blant annet India, Kina, Korea og Japan. I følge myten har flere av disse systemene en felles rot i Shongshan shaolinkloster i Kina, der de buddhistiske munkene utviklet og trente tempelboksing, inspirert av Buddhidarma, stifteren av zenbuddhismen.

Karate er basert på blokkeringsteknikker, slag og spark. Vi bruker også frigjøringsteknikker, og angrep mot punkter på kroppen som er særlig sårbare. Vi trener kihonkumite og kata. Kihon er grunnleggende teknikker. Disse repeteres om og om igjen på trening. Kumitetrening betyr kamptrening, og kata er mønster av koreograferte teknikker som fremføres etter hverandre.

Det fremholdes at karate kun skal anvendes som selvforsvar utenom trening. Dette gjenspeiles i kataene, der første teknikk utelukkende er en defensiv bevegelse.

Karate utviklet seg på Ryukyuøyene mellom Kina og Japan. Den største øya heter Okinawa, og var i mange hundre år et lite selvstendig kongedømme hvis skjebne i stor grad var avhengig av landets mektige naboer. Allerede på 1300-tallet godtok kongen i Ryukyu kinesisk overherredømme.

Dette la grunnlaget for en århundrelang utveksling av varer og kunnskap. På midten av 1600-tallet tok Japan kontrollen over  Ryukyu, og slik har det vært siden. Ryukyu opprettholdt likevel kontakten og kulturutvekslingen med Kina, og øygruppens historie har hatt en avgjørende betydning for utviklingen til karate.

Dersom “karate” skrives med ett bestemt skrifttegn betyr det “kinesisk hånd”. Før brukte man navnet “tuite” som også tyder “kinesisk hånd”. Dersom man bruker ett annet sett med skrifttegn kan “karate” oversettes til “den tomme hånds vei”, eller “håndens vei til tomhet”. Den første betydningen sikter til at karate er en ubevæpnet kampform, mens den andre koblet karate til en Buddhistisk livsanskuelse der “satori”, tomhet, er målet med all streven.

“Do” betyr vei i betydningen erkjennelses- og utviklingsvei. Karate skal altså utvikle utøverens langs en vei som leder til satori. Det er vanlig å skille mellom “Jitsu”-trening og “Do”-trening . Jitsu betyr teknikk eller metode, og fokuserer på altså på tilegning av denne og dens bruk. Do fokuserer på utøverens utvikling som menneske gjennom trening.

På Okinawa utviklet karate seg i ulike retninger knyttet til hver av byene Naha, Shuri og Tomari. Frem til ca. 1920 var karate ukjent utenfor Okinawa, men på dette tidspunktet klarte Gishin Funakoshi, en engasjert buddhist, å gjøre karate kjent i Japan. Dette var også mannen som oppfant navnet Karate-Do. Han fikk hjelp til dette av Jigoro Kano, grunnleggeren av Judo.

I kjølevannet av andre verdenskrig skjøt spredningen av de orientalske kampkunstene i resten av verden fart. Ekspansjonen førte til innføringen av graderingssystemet og bruk av beltefarger. Gishin Funakoshi er også kjent som grunnleggeren av stilarten Shotokan, i dag den mest utbredte stilarten i verden.